(Se også misjonsforbundet.no)
Santiago heter han, en av de nyeste guttene på Jacobs hus, rehabiliteringssenteret for barn i La Vega. Gutten med det store smilet er ni år gammel, skjønt han ser ut som han er yngre.
Da vi traff han for et par måneders tid siden var han helt ny på gården, og det var vanskelig å få kontakt med han. Denne gangen lar han og kameraten seg kaste opp i lufta, og barna hyler av glede og opprømthet!
Det er fint å være her igjen; naturen, varmen, barna, leken. Det har blitt noen turer hit, første gang for et år siden, da vi var på besøk i Colombia. Å besøke stedet gjorde inntrykk, og i dagboken min den dagen skrev jeg: "Det var nydelige barn som møtte oss på La Vega! De viste oss ivrig rundt, og virket glade. Jeg tror gården var et godt sted for dem å være».
At gården er et godt sted å være, tror jeg fremdeles. Her får Santiago og de andre barna hjelp til å leve et annerledes og godt liv. De får hjelp til å bearbeide vonde hendelser, og noen får rehabilitering for rusproblemer. Barna får en ramme rundt hverdagen og omsorg av trygge voksne. Og så får de bli kjent med Jesus. (fortsetter under bildet)
På gården leker jeg med to små jenter, og spør om de har lyst på neglelak - jeg har tatt med noen i veska. De smiler, gjett om de har! Jeg skal akkurat til å ta rosa neglelakk på den første lille neglen når Santiago sier at vi først må spørre «tanten» om lov - vi må nemlig sjekke tavlen. På tavlen er navnene til alle barna skrevet ned. Her får de poeng, både pluss og minus, etter oppførsel. Barna som har for mange røde «knotter» ved sitt navn, kan ikke få neglelakk i dag. Det ender med at bare én av de to små jentene får lov til å få lakk på neglene. Jeg synes litt synd på den andre, men skjønner at det er viktig og bra med regler.
Timene går, og det blir ettermiddag. Vi prøver å få opp en drage, men det blåser for lite. De vil forsøke igjen, men det er på tide å komme seg hjemover, før det blir mørkt. Neste gang, lover jeg.
Alle de store jentene har fått lakkert neglene sine idet vi klemmer hverandre og tar farvel for denne gang. Santiago smiler, og det er umulig å ikke bli glad av å se på han. Tilbake i bilen på vei mot Bogotá, har jeg de samme tankene som jeg hadde da vi reiste hjemover fra La Vega for et år siden: «Da vi kjørte hjem den kvelden kunne jeg ikke annet enn å smile, jeg var takknemlig over å ha fått møte disse barna. Samtidig var det vanskelig å la være å tenke på hvilken smerte og hvilke sår mange av dem bærer på».
Fjellsidene langs veien er grønnkledde. Det er så fint her! Jeg tenker på håp. Det finnes håp for disse barna. Han som har skapt dem, og kjenner hjertene deres – Han som elsker dem – gir legedom og frelse. Vi må fortsette å be.
Tilbake i byen her jeg sitter og skriver, gleder jeg meg til neste gang vi skal til La Vega. Se barna igjen, leke med dragen. Og kanskje – forhåpentligvis – lakkere enda flere negler…