Våre navn er innskrevet i Hans hender. Vi er alltid i Hans tanker. Vi kjenner Han, fordi Han først kjente oss, og fortsetter å kjenne oss. Han kjenner meg som en venn, en som er glad i meg, og det er ikke et øyeblikk Hans øyne ser bort fra meg. Han vil ha oss som Sine venner, og har sendt Jesus for å oppnå nettopp dette.
(Fortsettelse fra Som sandkornene på stranden)
Guds kjærlighet baserer seg helt på virkeligheten. Gud kjenner oss; Han vet om alt som har skjedd og Han vet om alt som vil skje. Og midt i dette, elsker Han oss.
Hvorfor er det viktig å være klar over dette? Min erfaring er at bønnen sitter løsere når jeg vet at Gud allerede er hos meg når jeg ber. Når kona mi er borte, går det gjerne timer mellom hver gang vi får snakket med hverandre. Men når hun er tilstede i samme rom, med sin oppmerksomhet rettet mot meg, da er det naturlig å kommunisere. Slik er det også med Gud. Hvis man har en opplevelse at Gud er langt borte, vil det være vanskeligere å stadig kommunisere med Ham. Men hvis man vet Han er nær og oppmerksom på oss, da er det lettere å stadig be.
Det finnes et flott sitat av Søren Kierkegaard som tar opp dette:
Gud har elsket oss først,
men vi taler om deg som om du bare hadde elsket oss først én gang i fortiden.
I virkeligheten er det dag for dag,
hele livet igjennom at du elsker oss først.
Når vi våkner om morgenen
og vender vår sjel mot deg,
kommer du oss i forkjøpet
du har elsket oss først.
Dersom jeg står opp før daggry
og i samme øyeblikk vender min sjel i bønn til deg,
da er du allerede der -
du har elsket meg først.
Når jeg legger bak meg alt som forstyrrer
og søker inn i sjelen for å tenke på deg,
da er du stadig den første.
Forlat oss, Gud, vår utakknemlighet.
Det er ikke bare én gang
at du elsker oss først,
det er i hvert eneste av livets øyeblikk.